BRØD av Sigve Lauvaas * Side 2-9 (Bok 18-2012)

Brød-Ill1

Side 2

BARE BRØD

Smak mitt brød.

Mitt brød er blitt til av gjærdeig.

Manna fra himmelen

Gir evig liv.

Mitt brød er festmåltid for engler.

Spis mitt brød,

Så du kommer til krefter

Og kan gå veien til målet

Som lyser bak alle fjell.

Smak mitt brød,

Og kjenn at du er rik av kjærlighet.

Del brødet med din bror,

Og se at brødet vokser,

Og du blir rik av nåde.

Den som smaker mitt brød får visdom

Til å skille mellom rett og galt.

Brødet opplyser verden,

Så intet menneske går til grunne.

Men, den som ikke smaker mitt brød

Vil tape sitt liv,

Og gi seg selv til hedenskap,

Uten fred og uten Gud.

PARKEN

I parken går folkene med matpakker til fuglene

Som flyr mellom trærne, og er vitne

Til vår kjærlighet.

Fuglene vet om vår utroskap,

Og venter i mørket

Til lyset kommer igjen.

Fuglene ser etter mat, og løfter sine vinger

I hellig glede over menneskene

Som gir sitt korn til fattige,

Så ingen skal miste sin krone.

3 

MAT NOK

Fem brød og to fisker er nok

For en hel verden.

At alle slekter og tungemål ble mette,

Er et mysterium.

Vi kan lese mer om dette underet

På den hellige skriftrullen,

Der visdommen er skrevet ned

Til lærdom for alle folkeslag.

Selv i ørkenlandet skal vannet stige,

Og alle som går på veien

Skal finne trøst i ordet.

Brødet er ordet fra himmelen

Som kommer som hagl og snø

Og legger seg som et teppe over jorden.

Så, la oss spise.

Smak i ydmykhet fra herrens bord,

Og gå ikke sulten til ditt arbeid.

OPPHØYET

Opphøyet over alle fjell er denne ene

Som styrer bølgene,

Og kjenner solens gang fra den første morgen.

Opphøyet er han som skapte ilden,

Som gav oss lyset

Og tente bål i menneskenes hjerter.

Opphøyet er den ene, som er prøvet i alt,

Og som troner i evighet.

Dine øyner følger våre steg

Og gir oss trøst i rette tid.

Opphøyet over all jorden er den mektige,

Som har stjernene i sin hånd,

Og som fyller vårt beger med olje.

Opphøyet er den første og siste,

Begynnelsen og enden, som gav, og som tok.

Alt var underlagt denne ene

Som troner over alle folkeslag i tid og evighet.

4

MIN ELSKEDE

Du er mitt navn, min elskede.

Jeg vil vandre som en fotsåle i dine spor,

Natt og dag, til tiden ikke er mer,

Og du er i min favn.

Min elskede, som bor i mitt navn

Fra evighet, skal gi meg nye krefter,

Så jeg kan vandre over høye fjell

Med nye øyner, så jeg kan se

Dybdene i din himmel.

Min elskede vil jeg alltid ha hos meg,

Som en ånd i mitt hus

Når jeg er borte,

Og som et lys for min fot

Den stund jeg vandrer på jorden.

Alltid er min elskede i mitt hjerte,

I mine tanker, og i min tunge.

Om jeg sover eller er våken,

Er min elskede der

Med livets klare vann,

Som lesker min munn,

Og gjør meg sterk som en løvinne.

Jeg bærer mitt navn med omhu,

Og svøper det med ditt sjal,

Og finner ditt hjerte i mitt hjerte

Som en juvel, en diamant

Jeg holder rundt som min dyreste skatt,

Et hellig tempel, en opphøyet rose

Jeg aldri vil miste.

SJEL

Intet er som en menneskesjel,

Som kan gå gjennom ild og vann,

Og være synlig i mørket.

Sjelen er en gåte fra opphavet

Som tar bolig iblant oss, og gir oss et navn.

Sjelen forvandler menneskene, og hjemsøker

Min falne hytte, og gjør seg til konge

Og hyrding for villfarne sauer.

5

TRE

Nå må jeg plante et tre

Til minne om min kjære,

Og bøye meg ned

For å favne om min kjære

Tett ved roten.

Jeg føler meg fri til å klatre på greinene,

Helt til topps, og se kronen av gull

Komme imot meg som et bilde, et speil

Av fremtid og lys.

Og fuglene kan bygge sitt rede,

Og jeg kan vandre med treet i mitt hjerte,

Og knuge meg til minnene

Som holder meg levende,

Og gir meg kraft fra dag til dag.

Jeg er en rømling i skogen,

Som ikke har noe hjem,

Uten dette slottet av grener

Som dekker mitt ansikt

Og fyller mitt hjerte med vinger.

VÅRLUFT

Jeg kjenner våren i ansiktet.

Solstrålene vever en krans om mitt hår.

Jeg kjenner skapelsen i luften.

En mektig kraft våkner av lyset

Og svever over vannene.

Jeg var blind, men nå ser jeg.

Jeg var bortkommet, men nå føler jeg varme.

Lysets hender favner meg, og løfter meg

Som et kjært barn, som en syngende harpe.

Vinteren er forbi, og kornet skal i jorden

For å gi vekst til en ny høst.

Vårluften strekker seg fra dalen,

Og høyere og høyere for hver dag.

Jeg kjenner våren som et varmt pust, som en jomfru

Som venter på sin venn, for å kysse ham,

Og dele all verdens gleder, og gi håp og trøst.

6

LANDSKAP

Et landskap uten grenser

Hviler over meg.

Og pusten gir styrke

Fra en høyere himmel.

Landskapet strekker seg ut til et langbord i verden,

Og bor i meg som brød og vin.

Lyset i landskapet holder meg våken

Og gir meg nye øyner hver dag,

Så jeg kan se tydelige fotspor

Av en levende skaper.

ORDENE

Ordene kommer som lys

Inn i mitt hjerte,

Så jeg kan se kjernen i frøet

Før det spirer og blomstrer.

Ordene gir meg nye løfter hver dag.

Derfor kan jeg rose meg av ordene,

Som andre roser seg av klær

Biler og hus.

Ordene er musikk i mine ører.

Hemmelige toner løftes frem fra dypet.

Jeg fanger ordene på flukt,

Og gjeter ordene i rommet

Som en skatt.

Jeg vil ta med meg ordene dit jeg går.

På alle mine veier skal ordene finne hvile

Under morgenstjernens vinger.

Jeg er frukten av et ord

Som er kommet til i lyset, og skinner i mørket.

Dette ordet hilser mine søsken med fred.

Men hver dag må jeg ha påfyll,

Og griper fatt i epletreet og kirsebærtreet,

For å smake frukten av ord som forvandler

Verden til paradis.

7

VIDERE

Videre går jeg, stadig videre

I fortellingen om livet,

Som bølger frem etter hjerterytmen

Og skaper stadig nye forstillinger,

Med og uten maske.

Jeg går videre med ordene på slep,

Og legger i fra meg manna i veikanten

For veifarende som leter etter ord

Til sine sammenfrosne lepper,

Så evigheten kan spire frem.

Jeg går i dager og netter, stadig videre,

Som en maratonløper med et viktig budskap.

Prinsen er i anmarsj, og bordene må dekkes

For fattige og rike, så alle kan smake

Kraften av melkeveien, som er vår himmelstige

Fra fødsel til kjærlighetens hav.

STEIN

Vi bærer steiner i ryggsekken,

Og løfter steinene, og holder dem tett til brystet.

Steinene er gode å ta i, og forteller

Om snø og is, og bølger av hav.

Steiner er kjærtegn fra begynnelsen

Som omslutter oss, og gir håp.

For vi er alle steiner i byggverket,

Avtrykk i landskapet.

Og vi har alle korsets tegn på vår panne

Til minne om den tomme grav.

Stein på stein er kirken bygget,

Og av stein bygger vi våre liv.

Og steinene lyser som diamanter og stjerner,

Så vi kan både se og kjenne at vi lever

Når steinene blir til ord i vår munn.

Da skaper Gud av jorden,

Og forvandler fremmede til sine egne barn.

Og steinene blir til brød,

Og havet blir til melk, så vi kan svømme

I bølger av kjærlighet til Jerusalem.

8

MENNESKET

Et mirakel er født.

Et menneske fra universet

Kommer imot oss på veien

Og kysser vår hånd

Og vår munn.

Hva kan vi si?

Vi fortaper oss i hverandre,

Og flammer opp som en sol

Til forvandling og vår.

Vi er velsignet i oppstandelsen,

Velsignet i håpet.

Og vi deler brød og vin

Til alle som vil ha.

Miraklets frukter er mange,

Og kornåkrene er modne for høsten.

Likevel er vi ensomme,

Og hater det evige, og forgår

I rikdom og møye,

Som statsmenn og konger på jorden.

SKRIK

Skriket føder en sang.

Barnet synger til de store høyder,

Og blir omsluttet av lys.

Skriket fortviler verden

Og sender folk på flukt. Og smerten

Gaper om seg som en stor tsunami.

Skrik høres til en ny dag bryter frem,

Og bølgehavet er stille,

Og alle kan gå i land med ny kledning,

Ferdige for bryllupsbordet.

Skrik trykker oss til jorden,

Og blomster stiger frem som barn

Fra veldige vannmasser.         

I dette vinhavet blomstrer min sjel

Og sprer ord, tydeligere enn glass,

Og mer skinnende enn gull.

9

LÆR MEG

Lær meg en lekse:

Å stå på egne bein, kjenne kroppen

Som en rosebusk.

Lær meg å elske, så jeg kan se

Om mitt hjerte er rent,

Om mine søsken kjenner meg.

Lær meg å blomstre,

Så alle kan smake duften

Som renner ut gjennom mine ord.

Lær meg å lytte til havet, og vinden

Som kommer fra fremmede land

Og forteller hemmeligheter

Med åpne armer,

Som bretter seg ut som vinger

Før den finner et skjulested,

Og legger seg som en cd i skapet.

Lær meg jordens røst,

Så jeg kan juble i lyset, og fryde meg

Over barnets latter.

Lær meg å kjenne dine veier,

Så jeg kan finne ro i sjelen

Med gylne seil.

TID

Tiden renner som en bekk.

Men det er tid for alt,

Bare en vet å gripe den.

Tiden speiler livet, som havet speiler stjernene.

Hva er livet uten tid? Et kloster

Kan ikke leve alene.

Tiden er menneskes venn, og fiende.

Tar en tiden ifra oss, er vi som fjell under havet,

Der ingen fot kan gå, og ingen kan finne hvile.

Tiden faller som regn til jorden,

Og vi tar imot med åpne armer, til kreftene renner ut

Og kroppen igjen bøyer seg mot støvet.