BRØD av Sigve Lauvaas * Side 10-17 (Bok 18-2012)

Kornåker-Ill2

Side 10

HÅNDTRYKK

Virkningen av ditt håndtrykk

Lever i meg.

Du er tiden i mine årer,

Brødet jeg spiser

Og vannet jeg drikker.

Du er spor i mine spor,

Et ansikt som lyser

Og holder jorden tett til brystet.

Ditt håndtrykk er tegnet fra opphavet

Som kom til verden,

Og gav menneskene en ny fødsel.

Tiden danser i ditt håndtrykk

Som strøm av vår,

Inntil vinteren kommer,

Og alle lys blir slukket.

JORDEN

Jorden tørrer ut,

Og blomster og gras dør.

Menneskene skrumper inn

I fjellene, og i ørkenlandet.

For hvem skal en gå til

Når solen tørker leppene,

Og kilden er borte?

Jorden tier, så lenge vannet ikke er mer,

Og englene holder seg borte.

For ingen føder i en ørken,

Og ingen drikker seg utørst

Der ingenting gror.

Men, når jorden åpner sin munn,

Vil alle mennesker få nok,

Og pilegrimen vil juble i takk

Og døpe seg i Jordanelven

Til minne om barnet

Som gav sitt liv.

11 

SOM ET BARN

Som et barn kommer lyset inn

Og varmer mitt hjerte.

Som et barn lærer jeg å gå.

Som et barn er i mine tanker,

Er du, min engel,

Som favner meg med glede og gode dager.

Som et barn rekker jeg ut mine armer

For at du skal løfte meg.

Og du holder meg høyt i morslivet,

For tiden er nær.

BOKSTAV

Du ånder på bokstavene

Så de kan bli til virkelige ord,

Så de kan lyse på stien

Og gi vern i kulden.

Jeg holder bokstavene opp

Mot din himmel,

Og du kysser bokstavene med din munn

Og gir meg et navn.

Bokstavene venter å bli til noe stort,

Og legger seg til rette,

Som sardiner i boks,

For sultne mennesker.

ET MØTE

Etter tretti år er vi forfalt,

Og kjemper på hver våre veier

Mot uvær og kulde.

Etter så lang tid har vi mistet gløden

Som gjorde oss til engler

For hverandre.

Vi møtes etter tretti år med hodeplagg,

Og har glemt navn og identitet.

Bare øynene er igjen, og forteller

Om kjærlighetens vinger.

12

NATT

Aldri kunne jeg høre din stemme,

Aldri var du i min nærhet.

Jeg åpnet boken, og skrev ditt navn.

Men du kjente meg ikke.

Jeg søkte med lys i natten, uten å finne deg.

Jeg søkte fra Adam til monarkiet,

Men du var bortenfor alt.

Jeg legger meg i taushet, og hviler.

Kanskje vil jeg våkne en dag

Og kjenne ditt ansikt - før jorden ble til?

SKRIV

Skriv meg inn i ditt hjerte.

Skriv meg inn, for jeg kommer igjen

Og banker på døren, og åpner boken

Fra eldgamle tider.

Skriv meg inn, så jeg kan lese ditt hjerte

Og høre din stemme, og kjenne

At du er min elskede, som bærer meg

Som et barn, og holder meg tett

Som en rose i vinden,

Til alt er forbi.

Skriv med lepper og bryst, skriv med ånd,

Pust liv i fjell og himmel.

Skriv med tydelige bokstaver alle som lever,

Skriv navnet over alle navn, så forhenget revner,

Og jeg kan møte min elskede bror.

ORD

Alt er prisgitt ordet jeg håver inn fra havet,

Ordet som fremfører og kysser alt levende, uten maske.

Jeg holder ordet i min munn og i mitt hjerte

Som brød fra naturens langbord,

Og bærer det frem som offergave.

Mine naglemarkede hender, gis til dere, sier Ordet,

Så verden skal få liv i overflod.

13

HØST

Når jeg våkner

Og ser ut av vinduet,

Er høsten der med en solstråle

Som ennå ikke er varm,

Men vinker som en skygge

Av en nedtråkket sti på fjellet.

Høsten kommer stadig nærmere,

Og går inn i tunet som en mektig keiser,

I stillhet og verdighet over det skapte

Som legges i grus, eller tørker inn

Og blir til jord igjen.

Det første lyset gir meg en tanke,

Og en vei over alle fjell,

Der drømmen bygger luftslott

Som lyser og forteller

Om vandreren som går og går.

Det andre lyset er en bro inn i hagen,

Der plommetreet og eføyen strekker seg,

Til seilene revner, og en og en stuper

Mot jordens umettelige favn.

Høsten kommer imot meg som regn,

Mens regnbuen lyser som en kilde til troskap

Og gir oss en ny tilværelse, i et nakent landskap,

Der alt blir avkledd før festen.

MØRKET

Jeg våknet for å huske mine drømmer,

Men alt var bare farger og små stjerner

Som drev stille, som båtene på fjorden

En midtsommerdag.

Det gamle mørket kom frem, og beklaget sitt nærvær,

Mens jeg hadde forventninger til å se mer

Av de underfulle perlene som bevegte seg.

Etter midnatt ble jeg synlig i mørket,

Og kunne finne veien til vårens rosebusker bak muren,

Der mørket aldri fikk fred.

14 

HAGEN

Jeg tar den grønne mannen med meg i hagen

Og viser han alt som vokser og gror,

Men mest av alt peker jeg på epletrærne

Som ble ødelagt av høstens stormkast,

Men som nå er våknet til liv.

I hagen er også en rododendronbusk

Fullastet med knopper som snart vil strutte frem

I full blomst, som et barn om våren

Som nettopp har lært fiolin.

Den grønne mannen vekkes til nysgjerrighet,

Og kommer igjen neste dag med en løk

Som vil fortelle hemmeligheter

Som ikke er kjøpt med penger.

TIDEN

Jeg trodde jeg hadde tiden med meg

Når jeg reiste til Montana,

Men skoene ble slitt, og ringen ble borte.

Ensom og forlatt vandret jeg på stier,

Der sauene hadde tråkket,

Der gjeterne var som en mur

Mot villdyret.

Jeg vandret ustanselig i det åpne landskapet,

Mens tiden lå på skuldrene som en tung bør

Som presset meg mot jorden,

Der røttene taler sitt eget språk.

Tiden er med alle, til vi går bort ifra tiden,

Og vandrer våre egne veier i villmarken,

På åpne vidder, der ingen møtes,

Og ingen finner ly for vinden.

  

15 

SVART KAPPE

Jeg kjenner ingen med svart kappe

Her nede ved havet.

Alle borgere av byen vår

Går med seilduk under armen      .

Med øyner som lyser i ord

Treffer vi hverandre,

Og blomstrer som syrinbusken hjemme.

Her er ingen svarte kapper, men engler

Som svever over Herrens åkerland

Så langt øyet ser.

Et tømmerhus kan være en svart kappe,

Og en død person som gir seg til kjenne

I aviser og NRK.

Svarte kapper er som trekk i vinduet,

Og ødelegger husfreden

Og får folk til å tenke nytt.

Men svarttrosten synger herlig og ekte

I sørgedrakten, som ble til

Da Gud skapte verden.

LIV

Jorden åpner seg,

Og gir meg liv.

Jeg venter på kronen.

Den står høyt, og lyser

Som en stjerne.

Livet varer lenge,

For den som tar imot

Nøkkelen.

Jeg lukker opp døren,

Og går inn til livet.

Det er livet som åpner dørene

Til evigheten, og gir meg et navn

Som englene kan synge.

16

BRØD PÅ REISEN

Alle mine vakre ord

Er brød på reisen.

Alle mine nelliker er frø.

Ta, og spis.

Jeg deler brødet gjerne,

Og gir til fattige i Afrika,

Til en smilende dronning

Fra fjellene i Tanzania.

Brød på reisen er møtepunkter i livet,

Gode ord for mitt hjerte,

Blomster som aldri dør.

Av alt jeg gir, får jeg igjen

Mangedobbelt.

Det drypper gull på steinene

Fra alle som vandrer

Med en hellig sjel.

DANS

Det er tungt å danse

Når kroppen ikke vil bøye seg

Til den nye melodien.

Å bli gammel er å danse

Med seg selv,

Og komme nærmere livet.

Med glimt i øyet danser jeg

Til langt på natt,

Og kjenner vulkanen brenner.

Å ELSKE

Den som elsker skal tjene,

Så strålene fra den hellige stjernen

Treffer vårt hjerte.

Av lykke blir en rik, når en får glede sin neste.

Da fyller en dagen med lys som varer

Og blomster som aldri dør.

17
MORGENSTJERNEN

Snart er jeg på post,

Og morgenstjernen lyser.

Alt er stille, stille

Av tidlig nattefrost.

Snart skal verden våkne,

Mens jeg sitter med lampen

Og taler med Gud.

Jeg ser solen bryter Vardefjellet

Og fletter sine stråler

I trekronene, og kranser hus etter hus,

Helt ut til havet, til bestemor.

Og snart kommer morgenstjernen inn

Gjennom glaset, og taler i taushet

At vi er venner nå,

At vi er ett med det evige lyset.

LYS

Ingen ord taler tydeligere enn lyset.

Det fyller våre tomme hender

Og gir kraft som en kilde

Til evig liv.

Lyset er hjertet fra det evige

Som kommer til oss, og vekker oss,

Så vi ser morgenstjernen,

Så vi kan finne veien til Paradis.

Lys gir oss trøst - som et hellig sted,

Og forløser oss fra mørket,

Og fyller vårt hjerte med sang.

Lyset gir oss rikdom fra stjerner

Som løfter oss som barn

Med et barmhjertig språk.

Ingen ord har en større glans enn lyset

Fra morgenstjernen, som puster

Liv i vårt kalde hjerte,

Og følger oss på veien fra dag til dag.