BRØD av Sigve Lauvaas * Side 18-26 (Bok 18-2012)

Side 18

ENSOM

Mitt navn er ensomhet,

Men jeg er ikke glemt.

Snøen gjemmer mine spor,

Og døren er lukket.

Jeg kommer igjen,

Og er prisgitt livets puls.

Mitt navn er en gave 

Fra en grøderik jord.

Alt jeg er, kan verden se.

Alt jeg blir, vet englene.

HAV

Grått er havet.

Og menneskenes grå masse

Strekker seg fra pol til pol.

Og skodden ligger over landet

Som en tidløs sky,

Og lokker tikker i bølgene.

Det er snart midnatt på havet,

Uten brenninger og bål.

En grå øy i havet, bøyer oss til å se

At vi er en båt som lyser

I en grå hverdag,

Hvor vi favoriserer og hersker

Over fremmede og kjente,

Som en kaptein når bølgene bryter

Og himmelen er mørk av skyer.

VENT

Våren venter, og du må vente.

Men, gå ikke glipp av våren,

Som gir oss en ny glede, og renser oss

Fra vinterens ubehag.

Vent til våren lyser med ja-ord,

Og favn hele livet fra begynnelsen.

19

HUGGESTABBE

Ingen som lever er uten hugg.

Jeg er en huggestabbe for verden

Som hamrer imot meg

Med harde slag.

Fra eteren kommer villdyret

Som brøler over alt levende.

Jeg kryper til det innerste rom,

Og ber om forlatelse.

Jeg hører det torner i byen,

Og folk roper etter hjep,

Mens gnistene springer

Og jeg er alene på jord.

Alt kommer imot meg som hagl,

Og dekker min panne.

Og hele kroppen revner av arr

Fra krigen mellom lys og mørke.

HÅND

Der vil alltid være en hånd, der ute,

Som roper etter brød og kjærlighet.

Og alltid vil noen gi med et oppriktig hjerte.

Men hånden som strekkes ut forteller

Om en dyp sorg.

Så trekk ikke på skuldrene, men fortell

Om ordet som er mer enn brød.

Alle trenger en hånd, men ikke alle

Er ekte og nærværende.

Så kjenn etter om du er i balanse,

Om du behøver hjelp til å se barnet

Som vandrer i blinde.

En hånd kommer imot seg som en engel,

Og gir deg et navn.

Og hånden reiser deg opp av sykesengen

Til dans og latter i solbad

Her er du bortenfor alt, uten spor av føtter,

Og kan se englene i Jerusalem.

20

INGENTING

Jeg forteller ingenting om deg.

Verden smuldrer.

Det virker som alt har sin tid.

Bladene roper i vinden,

Og veiene reiser som en bevegelig film

Ut av dørene, bort,

Og henger seg til tørk, der skyene

Skyller over jorden som sorte gribber.

Jeg forteller ingenting om revner i jorden

Og alt som kommer etterpå.

Ikke stein på stein vil fortelle

Om de åndeløse utmarkene som plutselig lyser

I et mørkt rom, som speil av stjerner.

Jeg forteller ingenting om maleren i landskapet

Som reiser fra sted til sted med staffeliet

Og stråler lys i døråpningen.

BAK KULISSENE

Mye av livet er bak kulissene.

Før fødsel er en tid vi knapt kjenner,

Enda bevisstheten roper etter spor.

Vi holdes skjult i mørket,

Men stiger frem når tiden er kommet.

Og alt blir lyst, som den første morningen,

Og alle spiller sitt instrument.

Jeg former mine hender i dypet,

Og strekker dem mot de store høyder.

Hvor kommer min hjelp ifra?

Jeg var naken og blind, men nå ser jeg.

Jeg var sulten, men nå mangler jeg ingenting.

Jeg fyller mitt hjerte med honning,

Og mitt beger flyter over av søt vin.

Før jeg legger ut på den siste reisen,

Vil jeg høre din stemme.

Din pust holder meg våken.

Og jeg vil lovsynge ditt navn til evig tid.

21

SYNG

Vi har leppene med oss på veien.

Syng åndelige viser, min kjære.

Verden lengter etter ord.

Syng til hjertene som tar imot.

La de hjelpeløse få et håp,

Og bryt lenkene til alle som er bundet.

Syng til alle folkeslag om lyset,

Og opphøy han som har lykken med seg,

Så øynene skuer himmelen.

STEMMER

Oppreist går vi over broen.

Med egne øyner ser vi gjenkomsten.

Berørt av underet gråter vi, og kysser jorden.

Lyttende bærer vi sangen med oss,

Og stemmen når nye høyder i fjellene.

Vi er et utvalgt folk

Som vandrer hvileløst som plogjern i verden.

Uten oss ligger mørket som et teppe

Over den hellige byen,

Og ingen hører englene som fyller gater og torg.

Vi er alene, og forlatt av alle.                      

Men stemmen kommer igjen og igjen,

Helt til vi åpner døren,

Og lyset omkranser oss, og ordet fyller vårt hjerte

Med høytid fra Jerusalem,

Som løfter oss til den syvende himmel.

LIVET

Alle må dø. Livet varer bare en stund.

Snart skal vi gå gjennom porten til De levendes land.

Kjenner du noen der, vil du rope navnet

Og tjene din bror med glede

Til livets beger er fullt, og tiden er inne.

Da vil lyset forvandle oss til nye mennesker.

Og vi svømmer i forsoningens tegn.

22  

TID

Blomstringstiden er forbi,

Og vi lærer språket fra fedrene.

Vi søker ånden som vandrer

Og griper menneskene.

Alle vil ha del i det guddommelige,

Og leser skriften, og ser etter tegn.

Selv langt oppi årene

Kan en finne trøst i det som ingen forstår:
Det gåtefulle mennesket.

Tiden setter ingen stopper for tanken.

Alt er ikke åpenbart mellom oss,

Men litt etter klitt blir vi kjent med lyset

Og tiden, som omfavner oss

Og gir håp for en ny dag.

BRØD

Frukten fra jorden er vårt daglige brød.

Og hvert ord som velsigner brødet

Gir næring til sjelen.

Gode ord fra vår neste

Smaker som honning og melk.

Kjærlige hender fyller oss med glede,

Og metter vårt hjerte så vi flyter over,

Og må gi tilbake.

Med velgjerninger vokser styrken.

Og dess mer vi gir, dess mer vil vi få

Av livets brød.

Og den som svømmer i lovsang,

Blir velsignet til evig liv.

All vår gjerning skal være tilbedelse,

Og all vår sang vil løfte sjelen mot Gud.

Dråpe for dråpe vil jeg fylle begeret,

Til målet er nådd,

Og jeg kan se himmelen klart,

Som en duk med hellige engler

Og menneskebarn.

23

STEMMEN

Når det suser i trærne,

Er det din stemme jeg hører.

Når solen maler himmelteppe,

Er det ditt ansikt som lyser.

Stemmen til min beste venn

Er som en klokke som roper navnet

Og omkranser meg med godhet

Fra visdommen i universet.

Når jordens indre taler,

Hører vi etter med hele kroppen.

Da vet vi at tidens fyrste holder dommedag,

Og ruller over himmelen med stjernene som hestespann.

Stemmen i mitt hjerte er duften av kjærlighetens blomst

Som utfolder seg som et barn i Edens hage.

Kjærligheten er et språk vi må lære

For å forstå livets grenseløse verdi i en urolig verden.

BROER

Under alle hav er broer av høye fjell

Som bærer levende og døde

Over til et nytt kontinent.

Språket er broer mellom mennesker som er langt borte

Og tett på oss, i en sirkel av søyler

Som holder verden sammen.

Broer fra celle til celle, øy til øy, fra stjerne til stjerne,

Gjør oss til pilegrimer på vei til begynnelsen,

Som var ordet som opplyser verden.

Det er broer av slektsbånd som holder veven sammen,

Og det er lyset fra det ytterste perlekjede

Som gir oss håp til det lovede land.

24

FJELLET

Vi elsker å nevne fjellet

Som det strålende himmelblikk,

Som stillhetens høyborg.

Fjellet er vår faste munterhet og anker,

Hvor luften kommer i bevegelse

Og driver skyene til side.

Forbarm deg over oss, sier vi til fjellet

Som rager høyere enn noe tårn

Og svaler vår panne på vandringen.

Fjellet som er lenket til jorden

Og svever under himmelens stjerner,

Elsker vi som vår egen bror.

Alder er et privilegium for fjellet

Som reiser sin rygg i vår rastløse verden,

Og skinner i solen og nynner i ekko

Fra stillheten bak alle fjell.

LYKKE

Så vidt jeg forstår

Er alle født til lykke og sannhet.

Og vi lærer å se og høre på vandringen,

Og fordriver tiden til å fylle våre kar,

Så vi kan bli et ekte menneske

Og lyse som andre stjerner i galaksen,

Majestetisk, som et vellykket avkom.

Lykken følger oss på grunn av det vi er,

Ikke på grunn av opphavet.

Og vi overlever fordi vi kjenner ordene

Som lærer visdom.

Det er vår lykke at vi bor i skyggen av lyset

Som holder oss til sitt bryst

Og beskytter oss mot undergang og nød.

Lykke er et stort tall, en bestselger

For enkle mennesker som strever med ansiktet

Og speiler seg i mysteriet om det evige livet.

25

ØYET

Det er bra for sjelen at vi ikke ser alt,

Og hørselen legger ordenes pust i hjertet.

Ikke alt som smaker vakkert,

Gir håp om et bedre liv.

Det som former menneskebarnet,

Er atmosfæren og miljøet rundt oss.

Men, om vårt øye hviler, får det styrke

Til å se lenger enn kjærlighetens fellesskap.

Visdommen er øyet fra himmelen

Som ransaker oss, og gir råd og lykke.

DEN ENE

Jeg søker Den ene dag og natt,

Og hører harpeklang i drømmer.

Med fuktige lepper synger jeg om rikdommen,

Før jeg har lært navnet,

Og ansiktet er skjult bak gyllent gitter.

Den ene fyller jorden med sitt lys,

Mens jeg går i hagen og føler nærhet til skriften

Som blir mer levende for hver dag,

Til den vekker meg, og fører meg på vinger

Til en ny vår med løfter om gyllen frukt.

VELSIGNELSE

Takk for den velsignelsen du gav oss,

På det siste, mens håpets bål ennå brant,

Og jeg var en fjern vind i ditt selskap.

Takk for din stemme og dine ord som lever

Som druer i mitt hjerte, og holder meg rolig.

Du lærer med mildhet, og former med omhu

Ditt barn, som du elsker som ditt eget.

Du velsigner den vesle spiren med godhet

Og åpner døren til ditt hjerte,

Så vi kan finne trøst i rette tid.