BRØD dikt av Sigve Lauvaas * (Bok 18-2012)

lørdag 16. mars 2013

BRØD av Sigve Lauvaas * Side 37-41 (Bok 18-2012)

Kornåker-Ill4

Side 37

JEG BER

Jeg ber om trøst, ikke tomt snakk.

Jeg ber om nåde, ikke gull eller sølv.

Jeg ber om visdom, og brød for min sjel.

Jeg ber om åndelig mat.

Jeg leter etter den vise,

Men finner han ikke.

Jeg leter etter spor av gull,

Men forgjeves.

Jeg ber om et stykke brød

For min kropp.

Jeg ber om fred.

Og du gir meg din fred.

----------

Frukten er moden, så alle kan spise.

Kilden er åpen, så alle kan drikke.

Du velsigner dine barn

Med brød og vann.

Og jeg kan gå videre i livet,

Lykkelig over dine velgjerninger.

KJØP VISDOM

Kjøp visdom,

Så du ikke går deg vill.

Søk kunnskap for alt ditt gods.

Vær frimodig, og se

Rikdommen du eier.

Visdommens vei er den rette vei

Til tempelplassen.

Her kan du gå, uten å snuble,

Og kjenne enhet i ordet.

Dine søsken søker også visdom.

Du kan hjelpe den svake,

Trøste den som er langt nede,

Og være lykkelig med de lykkelige.

Kjøp visdom, mens den finnes,

Søk råd, mens døren er åpen

Og vi kan gå inn og ut

Som venner.

MITT HJERTE

Mitt hjerte går til grunne,

Men aldri min sjel.

Alt som ligger i mitt hjerte

Renner inn i en trakt

Til evig liv.

Lyset fra engler, og ordet som lyser,

Hjelper oss på veien.

Altfor lenge har jeg dvelt i tanker om å snu.

Men livet går bare en vei,

Og mitt hjerte hamrer ufortrødent

I hellige spor.

Mitt hjerte tørster etter rennende bekker.

Mitt indre lengter etter vår og sol.

Bare i det grenseløse landet

Har jeg frihet til å favne

Underet i naturen.

Bare i stillhetens landskap finner min sjel ro.

JEG ER, JEG SER

Jeg er på et fjell, på en klode,

Med stjerner over meg,

Og med fluktens vinger.

Jeg er på et platå, høyt over alt,

Med utsikt til verdens navle.

Jeg tenker på epletrær,

Og gamle klenodier i vegger og rom,

Kister av leire, balsamerte lik.

Hva tjener det oss, om vi eier alt,

Men ikke har visdom?

Den som har mye, har mye å gi.

Den som har lite, gir alt.

Igjen er vi et strå, prisgitt vinden.

Det er min lodd å skrive.

Jeg står på jorden

Og skriver for engler.

Bare de utvalgte kan tyde skriften.

Bare de enfoldige kan se lyset.

Vannet taler i ørkensand, og jeg smiler.

39

STÅ OPP

La oss stå opp

Og gå ut på markene.

Kornet er modent,

Og solen er i dalen og på fjellet.

Det er innhøstingstid.

Åkrene lyser i gull.

Her er brød for en hel verden.

La oss binde korn, og treske,

Male og bake.

Det dufter av nysteikt brød

Lange veier.

Stå opp, alle mine venner.

Åpn øynene for det veldige ordet

Som lyser på markene.

Frukten er moden,

Og vi kan spise oss mette.

TID

Jeg undres over tiden,

Og den undres nok over meg.

Mange krokveier har jeg vandret.

Nå er jeg på en sti

Over mitt barndoms landskap.

Jeg undres over utviklingen

I romfart og internett.

Alt er komt på plass, drømmen

Har fått sitt svar i verden.

Tiden har åpnet nye dører.

Men fjellene er de samme, stort sett,

Og bølgene kommer og går.

Havet hamrer og vasker strendene.

Tidens ekko høres i marg og bein.

Vi blir eldre, og kan ikke snu.

Golfstrømmen drar oss mot vest,

Der fisken vaker.

I mitt hus er der plass for alle.

Og tiden ringer inn og ut, inn og ut.

40

ROM

Gi rom for brød,

Gi rom for fred.

Gi rom for skaperens bilde.

Gi rom for følelser

Og tilhørighet.

Gi rom for gjestfrihet

Og nye krefter.

Gi rom for lyset som kommer inn

Og skaper arbeidsglede.

Gi rom for hvile.

Gi rom for ordet.

LYTT

Lytt til dine innerste tanker.

Lytt til behov for kropp og sjel.

Vær åpen for andre

Som kommer med styrke og kraft

Inn i ditt liv.

Lytt etter vinden,

Og betrakt landskapet.

Lytt etter stemmer i rommet,

Og se deg selv i et nytt perspektiv.

Lytt til stillheten,

Og kjenn at noen elsker deg.

Det ingen ser, og ingen hører,

Det hører du.

Som et speil i tiden

Fanger du signaler fra Afrika og Burma,

Og Nord Korea.

Lidelser er blandet med forventning

Om en bedre tid.

Se dører er åpne,

Vegger er brutt sammen,

Taket lekker.

Og alle trenger mat, og en seng.

41

STEINER

Når steiner blir til brød

Og lyset bryter gjennom mørket,

Og ufødte barn får leve,

Da roper det i skogen,

Og stjerner føder nye stjerner.

Når steiner taler, lytter hele verden,

Og alle kan spise seg mette.

Når barn kan leke gjemsel

Og være venner, blir det en ny vår

Over hele jorden.

BRØD

Min mor baker brød.

På kjøkkenet hever deigen,

Og månen lyser.

Brødet smaker, og mor baker

Tidlig og sent.

(Vi hadde ikke fryser den gangen).

En eventyrlig lukt

Vekket oss om morgningen.

Da hadde mor allerede vært våken lenge.

Brødet for livet gir næring

Og holder oss i likevekt.

Som treet står vi i stormen,

Og gamle og nye venner møtes

Rundt bordet.

Det er velsignelse i et brød,

Og solen skinner i hveteåkeren

Med frodige blomster,

Som du og jeg.

LIV

Brød til liv,

Ord til visdom,

Hjerte til kjærlighet,

Olje til velsignelse,

Lys til å se, og levende vann:

Det er veien vi må gå.

Mine blogger

Blogger jeg følger

BRØD av Sigve Lauvaas * Side 27-36 (Bok 18-2012)

Kornåker-Ill1

Side 27

HÅP

Hvor som helst kan jeg finne håp

I ordet som dukker opp

Når jeg er alene,

På fjorden eller på fjellet, mellom vinduer

Som viser de frodigste enger,

Og salver mine øyner med lys.

Jeg møter håpet i et glass vann

Som bærer meg gjennom dager og netter,

Og snakker et eget språk jeg må lære

Før kontinentene flyter seg

Og dagsetappen blir til en ærbødig hilsen

Om å komme hjem før stengetid.

Før øynene lukkes er håpet levende

I ordet som bærer meg som en kjærlig hånd

Inn i labyrintens bueganger,

Der vi lever som gjenfødte barn

Med nærvær av den strenge natten

Og et opprørt hav.

I BEGYNNELSEN

I begynnelsen var brødet evig frukt,

Ord som skapte, og gav liv.

Vi svømmer i begynnelsen fra øy til øy,

Fra begivenhet til begivenhet,

Og fyller våre øyner og vårt hjerte

Med frukt som løfter verden mot stjerner.

Og fjellet hvisker i vårt indre, at vi må våkne

Og sanke frukten som faller mot jorden

Med høye rop.

Vi må lete etter ord, vi må tigge etter se rett ordene

Som gir kraft til sjelen, som åpner porten

Og fyller vårt hjerte med honning.

I begynnelsen var levde vi tettere sammen

Og søkte lydighet, mens vi nå strekker oss

Over grensene for å søke friheten,

Og dette blir vår bane: at vi glemmer Gud.

NATURENS MUSIKK

Naturens lyder overdøves ofte av verdens larm.

Men vi kan lære å lytte til skaperordet,

Som forkynnes fra all skapningen.

Å lytte til naturens klang hjelper oss å være våkne

For stemmen i hans henders verk.

Hans tale er ingen lyd med ord,

Og hans røst kan ingen høre.

Men budskapet går over hele jorden

Som musikk fra naturens hellige orkester.

LYS

Lyset bor i alt levende,

Og klarheten øker med årene.

Se, blomster og blader stråler av lys

Og blir gjenkjent av menneskene

Som hviler med øret til jorden.

Lyset synger i stillheten

Om skjønnheten fra dypet,

Om klarheten i himmelbuen.

Energien fra lyset får oss til å skape

Med hender og hode.

Vi tenker og føler med hjertet

Og ser at vi er en klokkestreng på fjellet

Som ringer tiden inn.

Klokken tikker på veien, mens lyset griper oss

Og tar oss med – som lauv i vinden.

Og samles til slutt ved en trapp

Hvor englene stiger opp og ned.

TANKER

Jeg må visst tro

At undergangen kommer først.

Men på den blå himmelen er sjelene naglet

Som stjerner og lys.

Lauvet sier: vi er vinden som går

Og røsten som forteller.

Og alle har rett i det de mener

Om det usynlige.

Jeg har omsorg for en som er langt borte.

Kanskje i den syvende himmel

Vil jeg møte Den ene?

Jeg ber om at leppene ikke må stivne

Før ditt navn er tydelig,

Og jeg kan synge for hele verden

Ditt skapende ord.

MENNESKET

En dag må vi forlate alt

Vi er opptatt av, og alt vi har samlet.

Alle unyttige ting og tomme ord

Finner veien til skraphaugen.

Barføtt og naken står vi igjen

Ved foten av fjellet,

Og hører stjernene klirre

Mens englene åpner veien med stråleglans

Fra himmelrommet.

Og asken blir til et nytt menneske,

Skapt av ordet til å stige

Og regjere sammen med ham.

DIKT

Alle dikt har lys i seg

Og stråler av ord fra en høyere makt.

Språket er vakkert som musikk,

Og ordene løfter seg som blomster

Og synger glede til alle mennesker

Som vandrer på veien

Med lys i øyne, hjerte og munn.

LIVET

Hva er brød uten liv,

Og hva er livet uten ord?

Livet er reisen mot målet.

Å være underveis har en dypere mening.

Hver dag fylles vårt hjerte med ny energi

Fra en kilde utenfor oss selv.

En kan mette sitt øye med gull og diamanter,

Men vil en ha luft, må en komme seg ut.

Å leve det virkelige livet er ikke å ha mange ting,

Men å ha noe å leve for.

Kast av deg fortidens bør, og lev i dag,

For hver dag gir oss nye muligheter.

En må øve sitt øye for å se.

Det er våre bilder som former livet.

Det er vanskelig å se,

Men den som ser får en gløtt av solen

I sitt hjerte, og kan være lykkelig.

Ingen makter å se alt,

Men speilet forteller om vårt ansikt

Og hjelper med de riktige spørsmål.

Vi ser i en gåte, men glemmer ofte

At vi er bildet bak alt.

I vår ansikt ble jorden skapt,

Og i våre øyner synker den i havet.

Hva har vi så å rose oss av, når vi ikke ser?

Vi er de elendige som trenger husrom,

Og vi trenger brød for vår sjel,

Og lys så vi finner frem på veien.

ORD

Selv om kroppen fortæres,

Vil ordene leve.

Selv om fjellet synker, vil stjernene lyse

Og gi oss trøst på veien.

Ordene er søyler til håp i menneskeverden.

Uten ordene er vi som gras og støv.

Kunsten å leve er å flette greiner

Som holder i stupet.

Å være til stede, er å ha ordet i sitt hjerte,

Og kunne fly når en må.

LYTTE

En skal ikke lytte etter dødens fotspor.

Stemmen fra utsiden gjør en kvalm,

Og en synker som vann i jorden.

Å lytte etter livet gjør en sterk.

Det er livets stemme som holder en oppreist,

Og skaper broer mellom mennesker.

Selv om noen stiger, og andre synker,

Skal vi lytte til fuglene og vinden.

Det er luften som er hellig.

Alt vi hører mellom himmel og jord

Er støy i våre ører, når ikke lyset får slippe til.

Og ordet gir hjertet guddommelig kraft,

Så vi hører skaperens stemme

Som vår egen pust i rommet.

SPEIL

Vi er alle speil av andre,

Og speiles hver dag til et tydeligere bilde

Av oss selv, som er ekteskapet

Mellom lykke og liv, luft og lys, brød og tid.

Ja, vi er en forening av guddommelige krefter

Som heter kjærlighet. Og vi er et utvalgt,

Et nyfødt barn, et nytt evangelium.

ET UNDER

Et under har skjedd.

Den lamme går.

Før var hun bundet.

Nå er hun fri.

Etter fire år i sykeseng,

Vandrer hun fritt.

Det er himmel på jord.

Noen forstår

Det er Gud sitt verk,

Og gråter av glede

Og takker for alt.

Igjen blir vi minnet på Jesu ord,

Og navnet Jesus

Som helbreder de syke

Og setter fanger fri.

BLOMST

Hvem er du som ikke kjenner lyset

Som dekker over våre synder,

Og gir oss håp i mørke natt?

Hvem plukker denne blomst som spirer

Langs veien der vi vandrer?

Hvem ser lyset i et hjerte,

Og takker Gud?

Blomsten vokser inn i himmelhvelvet

Og blir en stjerne for vår jord.

Det er den fødte morgenstjerne

Som gir oss håp og tro.

PLAN

Den som holder seg til Guds plan

Blir rikelig velsignet.

Den som går i tjeneste for Den levende,

Får smake livets brød.

Herrens ånd gir visdom til evig liv.

MIN STEMME

Temperaturen peker opp,

Og dagene blir lysere.

Om jeg er langt mot nord,

Vil folk forstå dette.

Jeg vandrer mellom bjørk og lyng.

Et herberge blir varmet opp,

Og maten smaker.

Jeg går videre,

Og hamrer på en dør

Med velkommen inn,

Og et smil.

Jeg får ikke sagt så mye.

Det var godt å komme i hus

Hos så gode mennesker.

Ute rusket vinden, og fisken spratt.

Jeg fikk sove, og drømte

Om grenser og høye fjell

Og et hjemløst barn.

PÅ ØYA

Vi reiser på en trestamme,

Og stiger opp på en holme, og videre

På en pram til en øde øy i havet.

Jeg ser meg selv i vannspeilet.

Det er den eneste jeg kjenner

Mellom alger og høye trær.

De sier de lever lenger på en øy,

For de har ro i sjelen,

Og kan hvile under palmer dag og natt.

Alle mennesker henger i sjøens speil

Som stjerner eller fugler på blå himmel.

De snakker sammen.

Dette er vårt hjem, sier de,

Og samler seg rundt bålet, og speiler ansiktet

Til dans for en ny tid i det fjerne.

POETEN

Unge poeter tørker inn

Som olivenblader

Og dør uten røtter.

Gamle poeter lever sitt eget liv

Lenge etter sin død,

Med krans og lovord.

Poeten må glemme seg selv

For å leve ut sitt hjerte,

Så alle kan høre stemmen,

Og kjenne kraften av lys.

Men ordene er udødelige

Som fugler, og stjerner.

Og poetene leser

Og isen smelter.

MUSIKK

Der musikken kommer inn,

Får poesien rom.

Og vi kan se lys i rommet,

Og kjenne atmosfæren

Som bølger i kroppen.

Musikken er en stil som sluker ditt hjerte,

Og stuper i ord

Som turister i parken.

Stjernene speiler musikken

Som fosser og bruser,

Og klukker i vannet.

Det kommer en tid for alle med storm og latter.

Det kjennes som musikk fra en fjern sommer.

Et bilde som våkner og brettes ut

Til høysang med visdom og poesi

I lyset fra Salomos buegang.

PÅ REIS

Alle er på reis.

Jeg kom til et land

Hvor kvinnene var lukket inne,

Men folk kjøpte og solgte varer som før,

Og barn ble født i hopetall

Som en gest til de gamle.

Jeg reiser, og morer meg med å se,

Både fysisk og åndelig,

Før jeg tar spranget inn gjennom nye dører

Som revner i stormen

Som et tegn på forfall

Og kulde mellom mennesker.

Jeg treffer noen unge,

Som også reiser verden rundt

For å finne seg selv,

For å se stilken i blomsten

Som stadig visner og dør

I en rikholdig verden.

Jeg ser hav i tåkedis,

Og land innenfor med regnbue

Som favner alt levende

Mens jeg passer barna,

Så ingen blir i mørket.

Jeg kan se himmelen i blått

Med lys på gyllne stilker

Og horisont bak horisont

Til lyset skiller oss.

Jeg puster i rommet som engler

Og ser vekster og dyr strømme omkring

Mens jeg tankefullt flyr

Mot det bildet jeg speiler,

Helt til forvandlingen er fullkommen

Og jeg kan se med nye øyner.

ET LIV

Et liv er spredd over store avstander,

Der vi har sett våre fingermerker

Og skrevet navnet i fjell, som kongen, i gull og bronse.

REISER

Jeg har alltid vært opptatt av reiser.

Helt fra jeg var barn har jeg forflyttet meg,

Både oppover og bortover.

Noe som jeg tror er en måte å leve på.

En kan for eksempel arbeide på en kirkegård

Og hilse alle som reiser, til lykke.

For vi er i samme båt, og kjenner dragning

Til det store havet som speiler himmelen.

Å reise er et liv i bevegelse, der alle åretak

Forteller retning og mål i tiden,

Som fosser mot det ukjente med rik og fattig

I en prosess av forvandling fra a til å.

ORD

Når vi har fått ordet,

Kan vi tre frem i lyset.

Med ordet er vi synlige for alle.

Vi er et legeme,

Og hver har sin kropp og sin sjel,

Og lyset er for alle.

Våre sultne lepper hviler i ånden

Som svever over vannene.

Og vårt hjerte er urolig

Inntil du metter alle med ordet fra din munn.

GULL

Solens gullhav flyter over jorden.

Og skapningen finner kjærlighet

Under himmelens vinger.

Solen kimer med mektige lysstråler

Fra morgen til kveld, og gir oss tanker

Om det evige lyset.

Solen er som tusen gull-lysestaker

Som lyser over all verden som en stor katedral,

Og forkynner fred.

BRØD av Sigve Lauvaas * Side 18-26 (Bok 18-2012)

Side 18

ENSOM

Mitt navn er ensomhet,

Men jeg er ikke glemt.

Snøen gjemmer mine spor,

Og døren er lukket.

Jeg kommer igjen,

Og er prisgitt livets puls.

Mitt navn er en gave

Fra en grøderik jord.

Alt jeg er, kan verden se.

Alt jeg blir, vet englene.

HAV

Grått er havet.

Og menneskenes grå masse

Strekker seg fra pol til pol.

Og skodden ligger over landet

Som en tidløs sky,

Og lokker tikker i bølgene.

Det er snart midnatt på havet,

Uten brenninger og bål.

En grå øy i havet, bøyer oss til å se

At vi er en båt som lyser

I en grå hverdag,

Hvor vi favoriserer og hersker

Over fremmede og kjente,

Som en kaptein når bølgene bryter

Og himmelen er mørk av skyer.

VENT

Våren venter, og du må vente.

Men, gå ikke glipp av våren,

Som gir oss en ny glede, og renser oss

Fra vinterens ubehag.

Vent til våren lyser med ja-ord,

Og favn hele livet fra begynnelsen.

19

HUGGESTABBE

Ingen som lever er uten hugg.

Jeg er en huggestabbe for verden

Som hamrer imot meg

Med harde slag.

Fra eteren kommer villdyret

Som brøler over alt levende.

Jeg kryper til det innerste rom,

Og ber om forlatelse.

Jeg hører det torner i byen,

Og folk roper etter hjep,

Mens gnistene springer

Og jeg er alene på jord.

Alt kommer imot meg som hagl,

Og dekker min panne.

Og hele kroppen revner av arr

Fra krigen mellom lys og mørke.

HÅND

Der vil alltid være en hånd, der ute,

Som roper etter brød og kjærlighet.

Og alltid vil noen gi med et oppriktig hjerte.

Men hånden som strekkes ut forteller

Om en dyp sorg.

Så trekk ikke på skuldrene, men fortell

Om ordet som er mer enn brød.

Alle trenger en hånd, men ikke alle

Er ekte og nærværende.

Så kjenn etter om du er i balanse,

Om du behøver hjelp til å se barnet

Som vandrer i blinde.

En hånd kommer imot seg som en engel,

Og gir deg et navn.

Og hånden reiser deg opp av sykesengen

Til dans og latter i solbad

Her er du bortenfor alt, uten spor av føtter,

Og kan se englene i Jerusalem.

INGENTING

Jeg forteller ingenting om deg.

Verden smuldrer.

Det virker som alt har sin tid.

Bladene roper i vinden,

Og veiene reiser som en bevegelig film

Ut av dørene, bort,

Og henger seg til tørk, der skyene

Skyller over jorden som sorte gribber.

Jeg forteller ingenting om revner i jorden

Og alt som kommer etterpå.

Ikke stein på stein vil fortelle

Om de åndeløse utmarkene som plutselig lyser

I et mørkt rom, som speil av stjerner.

Jeg forteller ingenting om maleren i landskapet

Som reiser fra sted til sted med staffeliet

Og stråler lys i døråpningen.

BAK KULISSENE

Mye av livet er bak kulissene.

Før fødsel er en tid vi knapt kjenner,

Enda bevisstheten roper etter spor.

Vi holdes skjult i mørket,

Men stiger frem når tiden er kommet.

Og alt blir lyst, som den første morningen,

Og alle spiller sitt instrument.

Jeg former mine hender i dypet,

Og strekker dem mot de store høyder.

Hvor kommer min hjelp ifra?

Jeg var naken og blind, men nå ser jeg.

Jeg var sulten, men nå mangler jeg ingenting.

Jeg fyller mitt hjerte med honning,

Og mitt beger flyter over av søt vin.

Før jeg legger ut på den siste reisen,

Vil jeg høre din stemme.

Din pust holder meg våken.

Og jeg vil lovsynge ditt navn til evig tid.

SYNG

Vi har leppene med oss på veien.

Syng åndelige viser, min kjære.

Verden lengter etter ord.

Syng til hjertene som tar imot.

La de hjelpeløse få et håp,

Og bryt lenkene til alle som er bundet.

Syng til alle folkeslag om lyset,

Og opphøy han som har lykken med seg,

Så øynene skuer himmelen.

STEMMER

Oppreist går vi over broen.

Med egne øyner ser vi gjenkomsten.

Berørt av underet gråter vi, og kysser jorden.

Lyttende bærer vi sangen med oss,

Og stemmen når nye høyder i fjellene.

Vi er et utvalgt folk

Som vandrer hvileløst som plogjern i verden.

Uten oss ligger mørket som et teppe

Over den hellige byen,

Og ingen hører englene som fyller gater og torg.

Vi er alene, og forlatt av alle.

Men stemmen kommer igjen og igjen,

Helt til vi åpner døren,

Og lyset omkranser oss, og ordet fyller vårt hjerte

Med høytid fra Jerusalem,

Som løfter oss til den syvende himmel.

LIVET

Alle må dø. Livet varer bare en stund.

Snart skal vi gå gjennom porten til De levendes land.

Kjenner du noen der, vil du rope navnet

Og tjene din bror med glede

Til livets beger er fullt, og tiden er inne.

Da vil lyset forvandle oss til nye mennesker.

Og vi svømmer i forsoningens tegn.

22

TID

Blomstringstiden er forbi,

Og vi lærer språket fra fedrene.

Vi søker ånden som vandrer

Og griper menneskene.

Alle vil ha del i det guddommelige,

Og leser skriften, og ser etter tegn.

Selv langt oppi årene

Kan en finne trøst i det som ingen forstår:
Det gåtefulle mennesket.

Tiden setter ingen stopper for tanken.

Alt er ikke åpenbart mellom oss,

Men litt etter klitt blir vi kjent med lyset

Og tiden, som omfavner oss

Og gir håp for en ny dag.

BRØD

Frukten fra jorden er vårt daglige brød.

Og hvert ord som velsigner brødet

Gir næring til sjelen.

Gode ord fra vår neste

Smaker som honning og melk.

Kjærlige hender fyller oss med glede,

Og metter vårt hjerte så vi flyter over,

Og må gi tilbake.

Med velgjerninger vokser styrken.

Og dess mer vi gir, dess mer vil vi få

Av livets brød.

Og den som svømmer i lovsang,

Blir velsignet til evig liv.

All vår gjerning skal være tilbedelse,

Og all vår sang vil løfte sjelen mot Gud.

Dråpe for dråpe vil jeg fylle begeret,

Til målet er nådd,

Og jeg kan se himmelen klart,

Som en duk med hellige engler

Og menneskebarn.

23

STEMMEN

Når det suser i trærne,

Er det din stemme jeg hører.

Når solen maler himmelteppe,

Er det ditt ansikt som lyser.

Stemmen til min beste venn

Er som en klokke som roper navnet

Og omkranser meg med godhet

Fra visdommen i universet.

Når jordens indre taler,

Hører vi etter med hele kroppen.

Da vet vi at tidens fyrste holder dommedag,

Og ruller over himmelen med stjernene som hestespann.

Stemmen i mitt hjerte er duften av kjærlighetens blomst

Som utfolder seg som et barn i Edens hage.

Kjærligheten er et språk vi må lære

For å forstå livets grenseløse verdi i en urolig verden.

BROER

Under alle hav er broer av høye fjell

Som bærer levende og døde

Over til et nytt kontinent.

Språket er broer mellom mennesker som er langt borte

Og tett på oss, i en sirkel av søyler

Som holder verden sammen.

Broer fra celle til celle, øy til øy, fra stjerne til stjerne,

Gjør oss til pilegrimer på vei til begynnelsen,

Som var ordet som opplyser verden.

Det er broer av slektsbånd som holder veven sammen,

Og det er lyset fra det ytterste perlekjede

Som gir oss håp til det lovede land.

FJELLET

Vi elsker å nevne fjellet

Som det strålende himmelblikk,

Som stillhetens høyborg.

Fjellet er vår faste munterhet og anker,

Hvor luften kommer i bevegelse

Og driver skyene til side.

Forbarm deg over oss, sier vi til fjellet

Som rager høyere enn noe tårn

Og svaler vår panne på vandringen.

Fjellet som er lenket til jorden

Og svever under himmelens stjerner,

Elsker vi som vår egen bror.

Alder er et privilegium for fjellet

Som reiser sin rygg i vår rastløse verden,

Og skinner i solen og nynner i ekko

Fra stillheten bak alle fjell.

LYKKE

Så vidt jeg forstår

Er alle født til lykke og sannhet.

Og vi lærer å se og høre på vandringen,

Og fordriver tiden til å fylle våre kar,

Så vi kan bli et ekte menneske

Og lyse som andre stjerner i galaksen,

Majestetisk, som et vellykket avkom.

Lykken følger oss på grunn av det vi er,

Ikke på grunn av opphavet.

Og vi overlever fordi vi kjenner ordene

Som lærer visdom.

Det er vår lykke at vi bor i skyggen av lyset

Som holder oss til sitt bryst

Og beskytter oss mot undergang og nød.

Lykke er et stort tall, en bestselger

For enkle mennesker som strever med ansiktet

Og speiler seg i mysteriet om det evige livet.

ØYET

Det er bra for sjelen at vi ikke ser alt,

Og hørselen legger ordenes pust i hjertet.

Ikke alt som smaker vakkert,

Gir håp om et bedre liv.

Det som former menneskebarnet,

Er atmosfæren og miljøet rundt oss.

Men, om vårt øye hviler, får det styrke

Til å se lenger enn kjærlighetens fellesskap.

Visdommen er øyet fra himmelen

Som ransaker oss, og gir råd og lykke.

DEN ENE

Jeg søker Den ene dag og natt,

Og hører harpeklang i drømmer.

Med fuktige lepper synger jeg om rikdommen,

Før jeg har lært navnet,

Og ansiktet er skjult bak gyllent gitter.

Den ene fyller jorden med sitt lys,

Mens jeg går i hagen og føler nærhet til skriften

Som blir mer levende for hver dag,

Til den vekker meg, og fører meg på vinger

Til en ny vår med løfter om gyllen frukt.

VELSIGNELSE

Takk for den velsignelsen du gav oss,

På det siste, mens håpets bål ennå brant,

Og jeg var en fjern vind i ditt selskap.

Takk for din stemme og dine ord som lever

Som druer i mitt hjerte, og holder meg rolig.

Du lærer med mildhet, og former med omhu

Ditt barn, som du elsker som ditt eget.

Du velsigner den vesle spiren med godhet

Og åpner døren til ditt hjerte,

Så vi kan finne trøst i rette tid.